NKF bygg og eiendom

Antall dødsbranner i kommunale utleieboliger vil øke dramatisk hvis vi ikke gjør noe.

Antall dødsbranner i kommunale utleieboliger vil øke dramatisk hvis vi ikke gjør noe.


Av Geir Grønsholt, fagsjef, KLP Skadeforsikring AS.

Kommer dobbelt så mange til å omkomme i brann i 2050 som i 2014?
Nyhetene gir oss jevnlig beskrivelser av alvorlige branner, og antall omkomne i bygningsbranner varier år for år. I snitt kan vi forvente 60 - 65 omkomne per år. Hvordan kan vi så forvente at dette utvikler seg i årene framover. Det er vanskelig å anslå eksakt, og selvfølgelig svært avhengig av hvordan vi sikrer byggene i årene framover. Forutsetter vi at nåværende sikkerhetsnivå holdes konstant, så vil det ikke være urimelig å spå en fordobling av antall omkomne i 2050.
Alle dødsbranner kommer selvfølgelig ikke i kommunale utleieboliger. Men svært mange kan komme der. I alle fall hvis kommunene ikke foretar seg noe, og spådommen baserer seg på utviklingen hos visse risikogrupper:

Antall eldre kommer til å øke sterkt i årene framover
Folk flest lever lenger, og riktignok holder vi oss visstnok sprekere enn før, men en eller annen gang vil de fleste av oss bli rammet enten fysisk eller psykisk. Dette skaper et press mot omsorgsboliger som det kan være vanskelig å tilfredsstille. Resultatet blir da at kommunens omsorgsarbeid kan bli utført i det private hjem lengst mulig. Vi vet statistisk sett at personer over 70 år har en brannrisiko som er 4,6 ganger høyere enn befolkningen for øvrig. Noe som da også har medført at nye kommunale omsorgsboliger får krav om automatisk slukkeanlegg, men i det private hjem er det andre regler. Kommunale utleieboliger får da fort beboere med et sterkere omsorgsbehov en før. Noe som da også representerer en øket brannrisiko.

Kommunen skal skaffe boliger til personer med dårlig boevne
Her er det ofte snakk om kombinasjoner av rus og psykiatri, og det antas at disse også representerer en langt høyere brannrisiko enn andre. Ikke minst kan de i visse situasjoner ha problemer med å reagere når en brann oppstår.
Flyktninger er også en svært sammensatt gruppe, og vi skal være varsomme med å komme med en generell karakteristikk av denne gruppen, men det må kunne antas at mange av disse er ukjente med norske hus og norsk utstyr. Vi mener i alle fall å kunne se at mange branner hos denne gruppen starter på grunn av feil bruk av teknisk utstyr, som vi andre har hatt år på å lære bruken av.


Altfor ofte ser vi dette. Da er det fint om huset er tomt for folk.

Hva er kostnadene for kommune ved drift av boliger for risikogruppene?
Brann- og vannskader i kommunale boliger koster årlig et sted mellom 200 og 300 millioner kroner. Riktignok erstattes det meste via kommunens forsikringer, men over tid blir dette utlignet via forsikringspremien. Ser vi på kostnadene som relaterer seg til skader ved feil, eller hard bruk av boligene, blir tallet langt høyere. Disse kostnadene er alene i størrelsesorden 1,7 milliarder kroner. Totalt snakker vi om 2 milliarder kroner som skyldes skader på boliger tilhørende de nevnte risikogruppene (42 % av antall kommunale utleieenheter). Det bør med andre ord være interessant å få bukt med disse skadene, slik at pengene kan benyttes til annen nyttig tjenesteproduksjon.

Hvordan planlegge gode boliger for fremtiden, og samtidig sikre god forvaltning av eksisterende boliger?
Boliger for fremtiden er vel og bra, men vi har tross alt 110.000 enheter i dag som må forvaltes på en riktig måte.
Vi snakker så fint om boligene vi skal få i fremtiden, og forhåpentligvis er de konstruert på en måte som tilfredsstiller den bruken de blir utsatt for. Det er bra, men det ligger en utfordring i at kommunene allerede i dag har 110.000 enheter. Mange av disse boligene er nok i en annen forfatning en det man ønsker seg i fremtiden. Det er da viktig å forvalte disse på en god måte slik at uønskede hendelser ikke inntreffer, noe som også vil holde driftskostnadene nede. Oppgaven må da bli å planlegge gode boliger for fremtiden, samtidig som man sikrer en god forvaltning av eksisterende boliger.

Nøkkelen ligger i å plasserer beboerne i egnede boliger, og god kommunikasjon mellom forvalter og tildelende enhet
Skal vi få ned antall uønskede hendelser og/eller konsekvensen ved disse, så må vi sørge for at boligene er egnet for den enkelte beboer. Det holder ikke at bygget i seg selv tilfredsstiller byggeforskriften fra det året bygget ble satt opp. Her må bygget vurderes opp i mot den enkelte beboers risikobilde. Det er tidligere nevnt at dette risikobilde kan variere sterkt mellom de ulike risikogruppene. Bygget må derfor vurderes sikkerhetsmessig ut i fra personen som skal bo der. Dette krever god informasjon om eventuelle utfordringer ved personen, slik at nødvendige sikringstiltak kan iverksettes. God kommunikasjon mellom forvalter av bygget og den som kjenner beboeren (tildelende enhet) er en forutsetning.


Er dette en egnet bolig for tunge rusmisbrukere?

Taushetsplikt er viktig, men glem ikke opplysningsplikten
Relevant informasjon må komme fram, og man kan stille spørsmål ved om denne taushetsplikten noen ganger går litt langt. På den ene siden må man sikre at ikke sensitive opplysninger kommer på avveie. På den annen side er forvalter, som skal sørge for at boenheten er tilpasset beboeren, avhengig av en del opplysninger for å gjøre leiligheten egnet. Er for eksempel en person tatt for å ha tent på egen leilighet, så er det kanskje ikke så smart å plassere vedkommende i en useksjonert og usikret firemannsbolig av tre.

Hvordan sikre seg informasjon om at risikobildet for beboeren har endret seg
En risikoanalyse gir et bilde av nåsituasjonen, men risikobildet vil ofte kunne endre seg.
Den fysiske og psykiske tilstanden til en person kan endres over tid, og det er viktig å få informasjon om ev ny status slik at eventuelle sikringstiltak kan iverksettes.
Men hvordan varsel om slik informasjon? De som har lettest for å registrere slike endringer vil være personer som jevnlig har kontakt med beboeren, og ofte er det vel slik at disse gruppene er i kontakt med en eller annen kommunal enhet, for eksempel hjemmetjenesten. Et rapporteringssystem fra disse enhetene vil da kunne avdekke og en slik endring.

Verdighet – hva er det (og for hvem)?
Vi snakker om at det må tilbys verdige boforhold for de som trenger kommunal bolig, og få er vel uenige om dette, men i hvilket perspektiv definerer vi denne verdigheten? Er det ut i fra vårt eget ståsted og hva vi selv mener er gode boforhold? Er det nabolaget som definerer verdigheten ut i fra hvem de ønsker som naboer? Noen ganger kan det virke som om vi er svært så opptatte av å vise omsorg for de som er avhengige av en kommunal bolig. «Vi må selvfølgelig ta vare på disse menneskene. Bare ikke her hos meg». Denne holdningen kan kanskje begrunnes i skepsis til, og manglende kunnskap om, de det gjelder.
Det kan også begrunne seg i erfaringer med at kommunale utleieboliger ser forfallende ut. Både selve bygget og uteområdet. Da er det viktig at kommunen har rutiner som sørger for at eiendommene deres ser greie ut.
Det viktigste perspektivet for vurdering av verdighet, er vel egentlig hvordan beboeren selv ser på det. Hva føles godt og trygt for meg. Dette vil sannsynligvis være helt avhengig av den livssituasjonen vedkommende er i. Å bli vist respekt og gitt trygghet oppleves kanskje mer som verdighet, for de med svært lav boevne, enn hvor luksuriøse boforholdene er. Her kreves nok også en oppfølging av den enkelte, like mye som selve boligen.


Er det beboeren eller naboen som ikke liker denne varianten?

Langtidsplanlegging for kommunale boliger er nødvendig og lønnsomt
Skal kommunene lykkes i arbeidet med å ha kontroll på dødsbranner i boligene sine, så må de ha en politisk forankret langsiktig strategi på området. De må ha sagt noe om formål og standard. Samtidig må man vite noe om fremtidig behov.
Aktuelle spørsmål blir da:

  • Skal vi skaffe folk tak over hodet, eller skaffe dem verdige boforhold
  • Hvilken strategi har vi for å få folk over i egne boforhold (eide eller leide)
  • Hvilke uønskede hendelser aksepterer vi i vår kommune (er det greit at noen brenner inne)?
  • Hvor mange boenheter trenger vi de neste 10 til 15 årene, og da for hvilke beboer grupper?

En langsiktig tankegang gjør det lettere å skaffe egnede boliger til rett tid. Sannsynligvis en svært så lønnsom strategi.

Politikerne må være sitt ansvar bevisst
Det må være politikernes ansvar å si noe om hva de ønsker med kommunens boliger, og hvilken risiko det er akseptabelt at disse innebærer. Er det for eksempel greit at noen brenner inne i kommunale boliger? Hvis det er greit at man brenner inne i boenheten brannen starter, så er neste spørsmål om man aksepterer at andre også blir rammet. Svarene sier noe om hvilket sikkerhetsnivå som må etableres, og hvilke tiltak som må iverksettes. Skal man komme noen vei, forutsettes det at det bevilges midler slik at intensjonen kan oppfylles, og det er vel ikke bestandig tilfellet.