Finnøy kommune
Metode for kartlegging og sonering av strandsona
I ein Øy-kommune som Finnøy vert strandsona fort ein verdfull gullkant der mange interesser møtes. Utfordringa med planlegging i strandsona ligg ofte i å møte det meir nasjonale/regionale kravet om å ta vare på natur, landskap, kulturhistoriske verdiar og friluftsinteresser, samtidig som ein skal gi lokal næringsaktivitet i kystområde mulegheit for utvikling.
 |
| Strandsonekartlegging etter ”Finnøymodellen” er lett å formidle til andre |
Av Astrid Espe GIS og arealbrukskonsulent, Finnøy kommune
Finnøy kommune fekk i 2005 støtte frå Rogaland Fylkeskommune sitt Regionale Utviklingsprogram til å gjennomføre eit kartleggings- og soneringsprosjekt i strandsona. Målet var å sikre strandsona gjennom ein samla plan for bruk og vern av dette arealet.
Kvifor kartlegging?
Ved å kartlegge eksisterande inngrep i strandsona kan ein lettare skilje mellom område det er eit ønske om å skjerme, og område som allereie er så nedbygde at fortetting ikkje vil true nasjonale strandsoneinteresser. Eit av hovudmåla med prosjektet var å ta i bruk GIS for å identifisere kjerneområde for bruk og vern basert på eksisterande digital informasjon, og utvikle temakart som grunnlag for kommuneplanarbeid og framtidig strandsoneforvaltning. På sikt håpar ein at Strandsoneprosjektet i Finnøy kan legge eit grunnlag for ei meir differensiert og lokalt tilpassa strandsoneforvaltning, som kan vere med på å forenkle kommunal sakshandsaming og minske behovet for dispensasjonar.
Arealstatuskart
Det var frå før gjort mykje registreringar i Finnøy, men manglande digitalisering og passande programvare for visning og analyse av informasjon. Målet var at eit GIS-verkty skulle vere enkelt å ta i bruk internt, og ein satsa difor på eksisterande løysing i staden for å bestille eit eingongs fagarbeid eksternt. Å bruke eit forenkla markslagskart som grunnleggande arealbruksinformasjon har fungert svært godt. Her er i tillegg visualisert 100metersbeltet, bratt areal, forsterking av nedbygde område med bruk av buffer rundt bygningar, i tillegg til registreringar på kulturminne, viktige natur- og viltområde, vakre landskap, barnetråkk og friluftsområde. Alt dette inngår no i kommunen sitt arealstatuskart, som vart flittig bruk i gjennomgang av innspel til siste kommuneplanprosess.
Strandsonesonering
Fylkesdelplan for Kystsona i Rogaland har også eit krav om at kommunane skal gjennomføre sonering av 100-metersbeltet, som framtidig utbyggings- og dispensasjonspraksis i 100- metersbeltet skal bygge på. Meininga var at ein i dette soneringsarbeidet skulle bruke arealkategoriane gitt i kommuneplanen. Ein prøvde ut dette i praksis i referansegruppa men kom raskt fram til at denne vegen er svært tung å gå, og ikkje vil vere tenleg å gjennomføre for all strandsone i kommunen. I staden har ein landa på å innføre ein vurderingsstrek relatert til temakartinndelinga gitt i fylket sin kystsoneplan; Natur- og kulturverdiar, Inngrepsgrad og Tilgjengeleg strandsone. Metoden er i hovudsak utvikla basert på verdiar og informasjon på landsida av strandsona, både gjennom skrivebordsarbeid og synfaring med båt. Til saman er temakarta meint å sette fokus på konfliktområde med mange ulike arealbruksinteresser, og gi både politikarar og administrasjon eit betre grunnlag for vurdering av framtidige tiltak i strandsona.
Finnøy kommune fekk i 2005 støtte frå Rogaland Fylkeskommune sitt Regionale Utviklingsprogram til å gjennomføre eit kartleggings- og soneringsprosjekt i strandsona. Målet var å sikre strandsona gjennom ein samla plan for bruk og vern av dette arealet.
Kvifor kartlegging?
Ved å kartlegge eksisterande inngrep i strandsona kan ein lettare skilje mellom område det er eit ønske om å skjerme, og område som allereie er så nedbygde at fortetting ikkje vil true nasjonale strandsoneinteresser. Eit av hovudmåla med prosjektet var å ta i bruk GIS for å identifisere kjerneområde for bruk og vern basert på eksisterande digital informasjon, og utvikle temakart som grunnlag for kommuneplanarbeid og framtidig strandsoneforvaltning. På sikt håpar ein at Strandsoneprosjektet i Finnøy kan legge eit grunnlag for ei meir differensiert og lokalt tilpassa strandsoneforvaltning, som kan vere med på å forenkle kommunal sakshandsaming og minske behovet for dispensasjonar.
Arealstatuskart
Det var frå før gjort mykje registreringar i Finnøy, men manglande digitalisering og passande programvare for visning og analyse av informasjon. Målet var at eit GIS-verkty skulle vere enkelt å ta i bruk internt, og ein satsa difor på eksisterande løysing i staden for å bestille eit eingongs fagarbeid eksternt. Å bruke eit forenkla markslagskart som grunnleggande arealbruksinformasjon har fungert svært godt. Her er i tillegg visualisert 100metersbeltet, bratt areal, forsterking av nedbygde område med bruk av buffer rundt bygningar, i tillegg til registreringar på kulturminne, viktige natur- og viltområde, vakre landskap, barnetråkk og friluftsområde. Alt dette inngår no i kommunen sitt arealstatuskart, som vart flittig bruk i gjennomgang av innspel til siste kommuneplanprosess.
Strandsonesonering
Fylkesdelplan for Kystsona i Rogaland har også eit krav om at kommunane skal gjennomføre sonering av 100-metersbeltet, som framtidig utbyggings- og dispensasjonspraksis i 100- metersbeltet skal bygge på. Meininga var at ein i dette soneringsarbeidet skulle bruke arealkategoriane gitt i kommuneplanen. Ein prøvde ut dette i praksis i referansegruppa men kom raskt fram til at denne vegen er svært tung å gå, og ikkje vil vere tenleg å gjennomføre for all strandsone i kommunen. I staden har ein landa på å innføre ein vurderingsstrek relatert til temakartinndelinga gitt i fylket sin kystsoneplan; Natur- og kulturverdiar, Inngrepsgrad og Tilgjengeleg strandsone. Metoden er i hovudsak utvikla basert på verdiar og informasjon på landsida av strandsona, både gjennom skrivebordsarbeid og synfaring med båt. Til saman er temakarta meint å sette fokus på konfliktområde med mange ulike arealbruksinteresser, og gi både politikarar og administrasjon eit betre grunnlag for vurdering av framtidige tiltak i strandsona.
 |
| Messinglav trives nær hav der sjøfugl kviler” Foto: Finnøy kommune |
Resultat
Det ein gjennomgåande trend at arealbruk basert på forenkla markslagskart er godt reflektert i om eit område er registrert som A, B eller C-område. Dei fleste A-område er registrert som snaumark. Dei fleste skogområde er vurdert som B-område, i tillegg til der det er registrert dyrka mark eller innmarksbeite. Dei fleste C-område er registret med bygningar og/eller tilhøyrande buffer. Når det gjeld identifisering av tilgjengeleg strandsone, som i tillegg er attraktiv å ferdast i, vil snaumark i forenkla markslagskart som i tillegg ikkje er definert som bratte, oftast bli A-område. Kartlegging av tilgjengeleg strandsone, og natur- og kulturverdiar, vil sette fokus på kva område ein bør ta vare på og sikre for framtidig ferdsel og rekreasjon.
Utfordringar med vurderingsstrek
Strands onekartlegging etter ”Finnøy-modellen” kan gje grunnlag for seriøs diskusjon om samordning og avveging, og er ei form for dokumentasjon som er lett å formidle til mange. For andre kommunar som skal til med tilsvarande kartlegging i strandsona er det likevel viktig å ta stilling til spørsmål som - Kven skal vurdere? - Kva informasjon bør ein basere vurderingar på? - Kor stort skal eit område vere for å hamne i ein bestemt kategori? Vår erfaring er at eit tilgjengeleg, attraktivt område kan vere både stort, samanhengande og urørt, eller lite, inneklemt område i tettbygd strøk! Det herskar likevel liten tvil om at ein ved å kartlegge eksisterande inngrep i strandsona lettare kan skilje mellom område det er eit ønske om å skjerme, og område som allereie er så nedbygde at fortetting ikkje vil true nasjonale strandsoneinteresser. På denne måten vert strandsonekartlegging ein nødvendig føresetnad for differensiert forvaltning av ”gullkantane” våre!
Det ein gjennomgåande trend at arealbruk basert på forenkla markslagskart er godt reflektert i om eit område er registrert som A, B eller C-område. Dei fleste A-område er registrert som snaumark. Dei fleste skogområde er vurdert som B-område, i tillegg til der det er registrert dyrka mark eller innmarksbeite. Dei fleste C-område er registret med bygningar og/eller tilhøyrande buffer. Når det gjeld identifisering av tilgjengeleg strandsone, som i tillegg er attraktiv å ferdast i, vil snaumark i forenkla markslagskart som i tillegg ikkje er definert som bratte, oftast bli A-område. Kartlegging av tilgjengeleg strandsone, og natur- og kulturverdiar, vil sette fokus på kva område ein bør ta vare på og sikre for framtidig ferdsel og rekreasjon.
Utfordringar med vurderingsstrek
Strands onekartlegging etter ”Finnøy-modellen” kan gje grunnlag for seriøs diskusjon om samordning og avveging, og er ei form for dokumentasjon som er lett å formidle til mange. For andre kommunar som skal til med tilsvarande kartlegging i strandsona er det likevel viktig å ta stilling til spørsmål som - Kven skal vurdere? - Kva informasjon bør ein basere vurderingar på? - Kor stort skal eit område vere for å hamne i ein bestemt kategori? Vår erfaring er at eit tilgjengeleg, attraktivt område kan vere både stort, samanhengande og urørt, eller lite, inneklemt område i tettbygd strøk! Det herskar likevel liten tvil om at ein ved å kartlegge eksisterande inngrep i strandsona lettare kan skilje mellom område det er eit ønske om å skjerme, og område som allereie er så nedbygde at fortetting ikkje vil true nasjonale strandsoneinteresser. På denne måten vert strandsonekartlegging ein nødvendig føresetnad for differensiert forvaltning av ”gullkantane” våre!
Kt 1-08
